Følelsesmessig vrak..

Jeg føler jeg går rundt som et følelsesmessig vrak for tiden. Jeg får tårer i øynene av nesten alt jeg leser i aviser, programmer jeg ser på TV osv, men jeg blir også fort frustrert og sint. Mye av det jeg blir sint av nå for tiden er all tragedien som finnes i verden. Alle mennesker som er så desperate at de tar en livsfarlig reise med håp om nå Europa. Når disse menneskene er kommet seg til Europa er reisen langt fra over. De blir møtt med hat, forakt, sinne, men også ballonger, sang og varme ord. Hvorfor er det så stor forskjell på hvordan våre medmennesker blir møtt? Hadde du blitt igjen i ett land hvor det er krig, når du kunne hatt en mulighet til å komme deg til Europa?

Jeg leser daglig kommentarer fra personer som ikke forstår hvorfor en mor og en far tar med seg sine barn på en livsfarlig ferd over havet for å nå Europa. Men hadde ikke også du tatt den turen. Om du hadde hatt valget å leve i ett land med krig der sannsynligheten for at hele din familie blir drept eller ta denne turen til Europa, selv om du vet at det er en sannsynlighet for at dere aldri kommer frem?

Jeg så senest i dag en film på VGTV at en reporter spenner ben på en mann som bærer på ett barn så både han og dette barnet detter i bakken. Den samme reporteren sparker flere av disse stakkars menneskene både barn og voksne. Alt de vil er å leve i trygghet og skape ett liv for seg selv og sine familier der de ikke trenger å leve i frykt.

Alt dette gjør så jeg får tårer i øynene og frysninger. Alle som skriver at disse desperate menneskene som kommer til Norge burde dra hjem igjen, alle som mener at det er feil at disse flykter fra krig, dere gjør meg ikke stolt av å være Norsk.
Men, jeg får også tårer i øynene og frysninger av å se og lese om alle de som setter i gang store innsamlingsaksjoner for å skaffe klær, leker, hygieneartikler osv til de som kommer hit til Norge. Dere er helt fantastiske og jeg skulle ønske det fantes flere personer som dere i verden, Dere gjør at jeg er stolt av og være Norsk.